Bloggen min er anonym.
Det er åpenbare grunner til det. Bloggen
er av eksplisitt karakter og den inneholder saker som jeg på ingen måte ønsker
at jobbkolleger, venner og familie skal forbinde meg med.
Men selv om jeg ikke står fram med navn og bilde, blogger
jeg jo innimellom om ganske personlige tanker og opplevelser. Og det er her problemet oppstår. Hvor langt skal jeg gå i beskrivelsene? Med frykt for å bli gjenkjent og avslørt. Hvor mye skal jeg gi av meg selv?
I det siste har jeg hatt en brev-venninne. Jeg vet ikke hvem hun er, har aldri møtt
henne, knapt nok sett et miniatyrbilde av henne. Hun vet heller ikke hvem jeg er eller hvordan
jeg ser ut.
I dialogen med henne har jeg kunnet utfolde meg med mer
personlige detaljer uten å være redd for å bli gjenkjent. Jeg har skrevet en slags dagbok til henne –
og det er med andre ord hun – og bare hun - som har mottatt de VIRKELIGE
bloggpostene mine, slik bloggen min SKULLE ha vært om jeg bare hadde våget.
Jeg tror hun har funnet disse meldingene veldig
underholdende. For det er først når du
slipper ned guarden, er dønn ærlig og ikke framstår som en annen enn den du
egentlig er, at selvironien kommer fram og det virkelig blir morsomt.
Men jeg beklager dypt at jeg snyter dere andre for å ta del
i mitt skrudde universum.
-FfKM
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar